Du kom inn i våres liv en septemberdag for 8 år siden. Ei lita tite fra Finnland, med ansikt som et lite ekorn. Så utrolig søt, med store ører og øyne.
Navnet Zalira Zahra betyr Flower Blossom...og det var noe du gjorde. Du blomstret opp, og ble en vakker og arbeidsom hund. Energisk og nesten utømmelig når det gjaldt å jobbe. Du var ærligheten selv. Mild, god, nær, sta og en smerteterskel av en annen dimensjon. Da du var så uheldig å rive to av klørne dine rett av, klaget du ikke. Det ble mange måneder med sykehistorie da, men du kom deg igjennom på en utrolig måte.
Du hadde den beste måten og logre på, og den gode lyden da halen slo knehasene dine, vil jeg aldri glemme. Heller ikke det gode, myke brystet...det likte du godt...å få klappet fronten din.
Du var en hund med mye stemme og fikk klengenavnet "knurretoppen". Men det var aldri vondt ment ifra din side.
Det er så mye jeg kan si om deg, Zahra. Du tok meg med på en utrolig morsom reise sammen med deg.
Du elsket å jobbe. Lydighet, spor, utstilling og agillity.
I en alder av to år og en dag, ble du utstillings champion,samme høst viltspor champion og godkjent ettersøkshund. Jeg var så stolt av deg.
De siste tiden av livet ditt, ble vi endelig gjenforent, og du bodde her, på heltid igjen. Du var tettere på meg, og i ettertid jeg tror du visst mer enn meg....
Jeg meldte deg på Lille RR spesialen, i veteran klassen, for jeg ville vise deg frem, den flotte jenta du var.
Noen dager før, ble du hoven i halsen din, men hevelsen gikk nesten ned igjen til utstillingen, og med en veterinærs gjennomgang og godkjennelse, gikk ...eller løp vi inn i ringen og gjorde noe av det du likte best...showe og vise deg frem. Det var så tydlig at dette var topp. Igjen...du gav alt....og jeg så stolt. Du var en drøm å jobbe med.
Dette var 14 dager før vi måtte ta farvel med deg.
Desverre så kom hevelsen tilbake, og vi skjønte at dette ikke kunne være insektsbitt...det ble tatt røngten av deg, og blodprøver.
Et vondt døgn å vente på svarene, men i mitt stille sinn, visste jeg nok utfallet allerede på torsdag. Den ekle, vonde følelsen av å skulle miste noen igjen, var sterkt tilstede.
Fredag formiddag sneglet seg avgårde. Vi skulle komme til veterinæren kl. 14, for å få svar på prøvene.
De viste, som jeg hadde fryktet, at du var alvorlig syk. Du hadde en svulst som trykket på luftrøret og lungene dine. Det var derfor du hadde hovnet opp.
Akkurat der og da raste alt sammen. Hvis jeg skal beskrive følelsen, må det bli noe sånt: Jeg tok et svalestup fra øverste etasje og rett i kjelleren...jeg måtte igjen la en firbeint, kjær venn reise til hundehimmelen.
Lille, gode Zazzebazzen min, du sovnet stille inn ved siden av meg....
Savnet blir stort og vondt.
En klok venn sa til meg : Men dette vonde kommer som en følge av alt det gode de har beriket oss med. Å slippe noen inn er alltid en investering i fremtidig savn, men vi lukker oss ikke av den grunn.
Det er så sanne ord.
