Milo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte denne historien til deg. Min sjelevenn....
Jo...TAKK. Takk for at du kom inn i livet mitt, og gav meg hele ditt hjerte. Du var så inderlig nær og god.
Det er 3 uker siden du døde i armene våres nå. Savnet er fremdeles kjempestort, og ikke minst vondt.
Da vi hentet deg den 20. Mai i 2005, som en flott, men litt "skranglete" 2 åring, ble jeg fullstendig betatt. Du så på meg med verdens vakreste, mørke øyne, og jeg visste at jeg var "din" for alltid. Aldri har jeg kjent det sånn. Det må kalles kjærlighet ved første blikk.
Du flyttet hjem til oss, og du var husvarm fra første sekund. Man skulle tro du aldri hadde bodd noen annen plass.
Du tok imot alle med åpent sinn, og om det skulle være noen som hadde det litt vanskelig, så var du ekstra påpasselig, så de skulle føle seg vel i ditt nærvær. Du kunne gjerne slenge rumpa opp i sofaen ved siden av, og bare sitte der. Trygg og god som du var.
Du gav så mye, Milo.
Flotte valper ble det etter deg, og mange av dem har arvet ditt store, gode hjerte og gleden av å være til. For det hadde du virkelig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du slo i stykker halen din fordi du logret. Den lange "sveiva" bak, var nesten aldri rolig.
Var jeg liggende noen døgn, var du alltid der. Varmen din, den utrolig gode "humm" lyden du hadde, da du la hodet på bringen min for å se om alt var ok.... og de utrolig gode øynene....sjelens speil.
Du senset at jeg ble dårlig, gjerne dagen i forveien. Da vi gikk tur,"sperret" du veien for meg, og jeg visste at nå var det ryggvondt på gang. Du tok aldri feil.
Raringen min.
Så, den siste dagen i livet ditt.....
Den startet så bra. Vi koste oss i skogen med alle favoritt damene dine. En deilig sommer dag. Varmt og godt...ditt favorittvær.
Da vi kom hjem igjen, startet vi å pakke til årets kose ferie på fjellet. Vi skulle gå lange turer sammen. Jeg gledet meg sånn til vi skulle dele disse turene, du og jeg, og resten av gjengen. Da var du "Kongen av fjellheimen"
Det ble kveld, og mens vi holdt på ute, fikk vi en snarvisitt av svigerfar og Anne-Helene. Vi sto og skrøt av hvor godt du holdt deg, Milo, og hvor sprek du var, til å være 9,5 år. Du var jo aldri syk.
Så, timen senere..
Vi var akkurat ferdig med å rydde opp det siste, og var på tur inn igjen. Der blir vi møtt av et ul/hyl jeg aldri kommer til å glemme.
På gulvet, mellom Zahra og Gypsy ligger du og kaver... Vi aner ikke hva som skjer med en gang, men får satt jentene inn i bur, for å skåne alle parter. Vi tror vel kanskje det kan være et anfall, men skjønner etterhvert at det er veldig alvorlig.
Det føles som om tiden står stille..vi prøver å bevare roen, for din del. Vi prøver hjerte kompressjon og blåse luft, men ingen ting hjelper. Jeg lytter etter hjertelyd, men det er fullstendig stille...Du svinner bort fra oss. Det er da jeg skjønner at du dør.
Jeg tror jeg skrek at nå dør han...
Vi sitter på gulvet, og jeg har det vakre hodet ditt i fanget. Klapper og stryker rolig, mens du gisper det siste åndedraget.
Det er slutt.
Takk Milo, for at du kom inn i livet mitt-våres og gav så mye. Du vil aldri bli glemt!
Vi pakker de gode minnene inn i hjertet. Der vil de bli for alltid <3
